Mandag 22. mai hadde Seniorlæring i Midt-Telemark besøk av Peter Fjågesund, professor i britisk litteratur og kulturkunnskap ved USN og med doktorgrad fra Oxford University. Foredraget kastet lys over hvilke muligheter som fantes for kvinnelig forfattere i victoriatiden; på det facinerende forholdet mellom romanene til Brönte-søstrene, på livene de levde og ikke minst på spenningen mellom dem.
Peter Fjågesund innledet med å gi en geografisk og historisk ramme for Brönte-søstrenes liv og forfatterskap. Stedet var den lille byen Haworth i West Yorkshire. Et område preget av landbruk og hedelandskap, og tett på industrialiseringen. På toppen av en bratt åsside lå kirken og prestegården hvor faren var prest fra 1820. Allerede i 1821 døde moren i huset, og etterlot seg seks små barn fra 1 – 7 år. Noen få år seinere dør to av barne, og faren Patrick sitter igjen med de tre døtrene: Charlotte, Emily og Anne samt sønnen Branwell.
Med inspirasjon fra farens bibliotek og Branwells lekesoldater startet søstrene svært tidlig sin litterære interesse og produksjon. De lagde seg en fantasiverden, og levde til tider en «dobbelttilværelse».
I victoriatiden hadde kvinnene svært få karrierevalg, og forfatter var absolutt ikke et av dem. Både Charlotte og Emily ble guvernanter, men de tre søstrene fortsetter å skrive hver på sin kant. I 1846 utgir de en felles diktsamling, men denne ble kun solgt i to eksemplarer. Året etter, 1847 – regnes som det store året for Brönte-søstrene. Charlottes bok The Professor blir refusert. Emily gir ut Wuthering Heights (Stormfulle høyder), mens Anne gir ut Agnes Grey. I 1846 parallelt med The Professor, jobbet Charlotte med Jane Eyre. Denne romanen ble også gitt ut i 1847.
Søstrene kunne selvfølgelig ikke gi ut bøkene i sine egne navn, men brukte pseudonymene Currer Bell, Ellis Bell og Acton Bell. Forbokstavene er de samme som i sine egentlige navn. I sin samtid skapte det stor forvirring hvem disse tre Bell var, og det ble tatt for gitt at det var menn.
Som så mange på denne tiden, rammes familien på nytt av flere dødsfall de nærmeste årene. Først dør Branwell og Emily i 1848, og så dør Anne i 1849. Charlotte som var eldst av de tre Brönte-søstrene var nå den eneste igjen. Hun fortsatte å skrive, og i 1849 kom romanen Shirley ut og i 1853 Villette. I 1854 gifter Charlotte seg med Arthur Bell Nicols, men allerede året etter, i 1855, dør hun bare 39 år gammel.
Prestegården som var familien Bröntes hjem, og hvor søstrene skrev sine berømte romaner, er nå gjort om til museum. Mens det finnes mye om både Charlotte og Emily i museet, handler det lite om Anne. I tillegg til Agnes Grey rakk Anne å skrive enda en bok. Boken med tittelen The Tenant of Wildfell Hall (Kvinnen på Wildfell Hall) er oversatt til norsk av Peter Fjågesund. I følge Fjågesund er dette en svært radikal fortelling, som fortellerteknisk er veldig avansert. Romanen er absolutt undervurdert. Charlotte mente at boken ikke burde vært utgitt. Anne viser seg å være veldig radikal, og inneha et mot som ikke Charlotte hadde.
Det gjenstår fremdeles mange ubesvarte spørsmål knyttet til Brönte-søstrenes forfatterskap. Er de moderne, feministiske, radikale, religionskritiske, selvbiografiske, sentimentale? Spørsmål som gjør romanene til veldig interessant lesning.