«Historier frå tida som NRK-journalist på Stortinget».

Referat fra foredrag 29. 04. Referent: Helge Støren

Mandag 29. april hadde Seniorlæring i Midt-Telemark kortreist besøk – av vårt eget medlem, Bjørn Bø. Om seg selv nevner han folkeskole i Bøgrend (Vinje), linjedelt ungdomsskole på Kvitsund, landsgymnaset i Bø og studier ved Universitetet i Oslo. Men det er livsskolen vi fikk et innblikk i da han fortalte «Historier frå tida som NRK-journalist på Stortinget».

Innledning
I kinosalen i Gullbring fikk 122 tilhørere oppleve et møte mellom to gode fortellere, møtelederen Halvor Langåsdalen og journalisten Bjørn Bø. Begge vartet opp med underfundige historier om stortingspolitikere, deres evne til å formulere seg og om hvordan de kunne reagere i vanskelige situasjoner. 

Bjørn Bø innledet med at han aldri har vært medlem av noe politisk parti. Til gjengjeld var han aktivt medlem i studentmållaget i Oslo. Dette var av stor betydning for hans framtidige virke som politisk journalist. Han kom midt opp i striden om plassering av Distriktshøgskolen i Telemark og nevnte spesielt Sigrid Straands innsats i denne sammenhengen.* Bø illustrerte hvor uakseptabelt valget av Bø var for folk i Grenland ved å referere ordføreren i Skiens utbrudd: «Nå kan dere stå der med bonderomantikken deres!» Det var ellers uklart for dem som skulle legge til rette lokalt, hvor stor høyskolen skulle bli. Einar Førde ga et litt sjokk da han uttalte at bygda vel måtte kunne klare 3000 studenter. 

Mange år som NRK-journalist
Vi kjenner Bø fra NRK, men han har også arbeidet for nynorsk pressekontor. Nynorskens sak er fortsatt viktig for ham. Foredraget ble hold på normert nynorsk. Hans standpunkt er at livsvilkåret for nynorsk er språknormering: «Tale dialekt og skriver normert nynorsk.» 

Bø startet som stipendiat i NRK i 1976, og han avsluttet yrkeskarrieren samme sted, i 2013. For Bø er en objektiv tilnærming viktig i journalistikken. Stikkordene skal være:, «Kven – kva – kvifor». Men på en annen side, mener han, kommer en ikke utenom at valget av emner er subjektivt.

Allerede i 1977 ble han plassert ved NRK Telemark som hadde redaksjon i Porsgrunn, men med et lokalkontor i Seljord. Fra 1986 var han i politisk redaksjon. Det var fra denne tida han hadde de fleste historiene. De var så mange at bare et fåtall kan nevnes i referatet.

Som da han fra et NATO-møte i Brüssel fulgte forsvarskomiteen til Moskva i Sovjet-tida. Systemet fungerte slik at alle fikk sin «personlige oppasser». Det var en rask og ekspeditt transport fra flyplassen, men KGB brukte timer på å gå igjennom bagasjen. I en taxi hadde han et intervju med en kritisk Kåre Willoch. Telefon- og telegraf-forbindelsene til Norge var dårlige, men Bø fikk anledning til å bruke ambassadens linjer. Det ble rabalder da Thorvald Stoltenberg fikk kjennskap til dette.

Heller ikke reiser i Vest-Europa gikk alltid uten problemer. På tur med finanskomiteen til Paris ble pressen geleidet gjennom VIP-utgangen på flyplassen sammen med komiteens medlemmer. Problemet kom imidlertid da man skulle videre til Belgia. Journalistene var jo ikke registrert inn til Frankrike. Løsningen ble å «utvide» Stortingets finanskomite. Også journalistene ble medlemmer!

Willoch ble også nevnt i forbindelse med det det dårlige forholdet til Gro Harlem Brundtland. Hans karakteristikk av henne og hennes reaksjoner på ham blir ikke gjengitt her. At Brundtland hadde temperament, illustrerte Bø med et mer lokalt eksempel. Vinje kommune hadde stor oppmerksomhet i riksmedia, bl. a. i forbindelse med planene om for Hardangervidda nasjonalpark på slutten av 70-tallet. En av kritikerne i et møte med miljøminister Brundtland innledet med at han skulle stille to spørsmål «som han regnet med at han ikke fikk svar på». Hvorpå miljøvernministeren irritert grep ordet og spurte «Hvorfor stiller du dem da?

Bø fulgte stortingspolitikerne tett. Han mente at «Stortinget er en livsform». Det var viktig at journalistene følger opp de mange småsakene fra mange steder i landet som representantene arbeidet med. Også komitearbeidet kunne være tidkrevende. På 1980-tallet var det lite skille mellom natt og dag for finanskomiteen og dermed heller ikke for journalistene.

Journalistene blir forsøkt påvirket av partiene. Det kommer telefoner fra partikontorene med spørsmål og gode råd. Integritet er derfor viktig i arbeidet. Forholdet mellom journalister og politikerne kan synes tett, ved at de har uformell og vennskapelig kontakt ved kafebordet den ene dagen. Likevel skal journalisten kunne formidle hard kritikk den neste. 

Politikerne likte ikke alltid redigeringen av innslagene de var med på, eller valg av andre intervjuobjekter. Bø hadde opplevd reaksjoner fra de fleste partiene. Tilbakemeldingene kunne ta ulike former. Statssekretær Tormod Hermansen truet en gang med å boikotte NRK. Mer avdempet var bebreidelsen «At Aftenposten er slik, kan jeg forstå, men at du kan stille slike spørsmål…»

I en årrekke var det et forhandlingsspørsmål om mellompartiene skulle søke mot høyre eller venstre. En gang hadde Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig folkeparti forhandlet seg fram til et budsjettforlik. Journalistene stilte spørsmål da Gunnar Berge fra AP la fram resultatet med 12 nye kateketstillinger og 18 nye landbruksvikarer. Berge bekreftet tallene, men så la han til: «.. og dere ser at jeg legger det fram helt lidenskapsløst.»

Bø fortalte at han hadde intervjuet alle statsministrene med unntak av Torp, Lyng og Bratteli. Det var illustrerende at hos Per Borten fikk han høye smørbrød, mens hos Einar Gerhardsen ble det servert pulverkaffe og mariekjeks.

Åpenbart har reportasjereisene gitt uforglemmelige opplevelser, som da han besøkte Sicilia mens de store mafia-rettssakene foregikk og ingen ville eller våget å snakke med ham. Unntaket var en lokal ordfører «som aldri hadde hørt om mafiaen». En klatretur dypt inn i trange kullgruver på Svalbard sammen med Yngve Hågensen var også en minneverdig opplevelse. 

Ord til ettertanke
Bø reflekterte avslutningsvis over situasjonen i verden, over krig og fred. Han fortalte at i sitt nobelforedrag formulerte Isac Rabin dilemmaet slik: “When I was sixteen years old I wanted to be a water engineer.  I was given a gun in my hand.”

Jøder, muslimer og ulike kristne har omtrent den samme guden. Når folk dreper hverandre I hopetall med henvisning til denne guden, kan man komme I stuss.

 * Sigrid Straand og Olav Rovde holdt foredrag om dette den 29. november 2021. Referat finnes på denne hjemmesida.