Referat: Frå Hellos til Gullbring – Knut Buen om folkemusikk i Bøherad og omegn

Referat fra foredrag 27.05.2024. Referent: Per Richard Johansen

En kan fare vidt bare ved å reise fra Hellos til Gullbring. I hvert fall om en reiser med Knut Buen, slik 140 deltakere gjorde på sesongens siste møte i Seniorlæring i Midt-Telemark 27. mai. Turen var innom kjente som mindre kjente aktører, felemakere, spillemenn og komponister, som alle har hatt stor betydning for utviklingen av folkemusikken, lokalt som på landsbasis, krydret med historier og slåtter knyttet til området og litt utenfor det óg når det falt seg slik.

Halvor Langåsdalen ønsket Buen velkommen som gamle kjente, og sammen snakket de seg gjennom reisen, der temaet var folkemusikkmiljøet i Bøherad og utgangspunktet var Hans Hellos – også kjent som Hans Hansson Flatland – fra plassen Hellos under Oterholtfossen. Og som fikk tre sønner som også var spillemenn, «Flatlandsgutane» Olav, Hans og Halvor.

Hans Hellos (den eldre) var Myllargutens fremste elev og etterfølger, og lærte mye spill av ham. Når Myllarguten kom til Bø, bodde han jamt på Flatland. Myllarguten spilte i stua der, og mange av storslåttene hans ble værende igjen. Og han hadde ikke bare én stil, han kunne også imitere spillet fra andre, og var derfor en svært god tradisjonsformidler.

Buens første musikkeksempel var Bruremarsj frå Seljord, slik vi oftest hører den. Det var Øystein Langedrag fra Seljord som kom med marsjen, og mange av de som hørte på lærte seg den. Men det var ikke andre måter å ta vare på stykkene den gangen enn å huske, og det resulterte i mange varianter. Hellos lagde selv en lang versjon av marsjen, der hovedmotivet dukker opp i ulike deler av stykket, slik vi kunne høre da Buen spilte også den. Og det hører med til historien at en gang marsjen ble spilt på vei fra Hellos til kirken så var folkemusikksamleren Gregar Nordbø der, og han hadde notekunnskap og klarte å skrive ned marsjen på noter underveis.

Selv om det var mange gode slåtter i Bøherad fra før, så var det viktig med den nye tilførselen som kom fra Myllarguten. Han brukte mye variasjoner i stykkene, «han spela ikkje opp at eit tak». Fordi det ikke var enkelt å ta vare på Myllargut-spillet, ble det viktig at Flatlandsgutane gjorde det. Og Flatlandspillet er av mange regnet som den viktigste videreføringen av spilletradisjonen etter Myllarguten.

Og de var en del av et større miljø; det var også et viktig felemakermiljø i Bø på den tiden, med mange som ville kjøpe feler. Nevøen til Hans Hellos (den eldre) var felemakeren Jon E. Helland. Han hadde fire sønner, som alle lærte seg felemakerhåndverket. Og foruten i Hellandslekta kom det etter Hans Hellos felemakerer i Steintjønndalslekta.

Men det var også en annen folkemusikktradisjon i Bø, med utgangspunkt i Lars Fykerud, som var halvt Bøhering og halvt Sauhering. Det oppsto en strid mellom disse to tradisjonene, mellom Myllargut-/Flatlandspel og Fykerudspel. «Det gikk politikk i det». Spelet til Fykerud er blitt ført videre av blant annet Borgja-spelemennene i Bø, og av Knut Buen selv. Som så spilte Bruremarsj etter Lars Fykerud, og senere en slått av samme. En slått kan spilles på mange måter. Fantasi og nyskaping er viktig i kunst. Folkemusikken har utviklet seg hele tiden.

Han var òg innom Kristiane Lund som en fremragende felespiller. Og som startet danseringene i både Bø og Nes. «Spel og dans høyrer saman.» Og i den anledning mimret han litt, om landskappleiken i 1988 der Aud Manheim og vår nå «seniorlærende» Kristian Hanto danset og Buen spilte. «De fulgte spelet. Det var moro i gamle dager òg.»

Knut Buen understrekte den viktige sammenhengen mellom spill og dans. Og det var ikke bare leik, det var også alvor. Han illustrerte det ved å fortelle om Halfdan Egedius, som på besøk i Telemark ble «helt teken av spel og dans. Og forelska i Mari Eika». Han døde av strålesopp 22 år gammel, etter å ha tygd på strå; hun døde bare noen måneder etterpå av tuberkulose.

Buens foredrag var gjennom hele spedt opp med et dryss av felespillernavn, anekdoter og eksempler på felespill som det har vært for omfattende – selv summarisk! – å gjengi her. Underveis var det latter og god stemning i salen. Og til slutt stående applaus.

Knut avsluttet med et ekstranummer, etter Kristiane Lund. Han fortalte da at han vant en kappleik på Sandvin 16 år gammel. Det var noen som mente han var for ung. Da svarte Kristiane, som var dommer i konkurransen: «Det var ikkje alderen vi dømte i dag. Det var spelet.»

Og det kan være et oppmuntrende ord også for de av oss som har alderen med seg, enten vi er foredragsholdere eller seniorlærende publikum. Det er ikke alderen, det er spelet. Og det var godt.