31 turdeltakere møtte opp og fikk en veldig god opplevelse med en ganske eksklusiv omvisning på Værket på Ulefoss. Vanligvis er det heller sjeldent at Ulefos Jernværk slipper inn grupper til slik omvisning i produksjonslokalene. Dessuten kom denne omvisningen på kort varsel som alternativ til et avlyst opplegg på Ulefoss, grunnet akutt sjukdomsforfall. Tusen takk til Willy Dorholt som velvillig stilte opp som profesjonell omviser og formidler på Ulefoss Jernværk. Willy kunne sitt fag og kjente sin bedrift. Han har vært fagmann og tillitsvalgt på Værket gjennom 32 år! Historien på Ulefos Jernværk er imponerende. Bedriften starta som jernsmelteverk i 1657. I dag hører Ulefos Jernværk til blant de 50 eldste bedriftene i verden, og blant de aller eldste som ikke har endret produksjon eller hovedprodukt.
Det hele starta med smelteverk på Fossum i Skien. Da de fant rødberg på Fen, blei smelteverket flytta til Ulefos der det var fossefall til skovlene og produksjon av trekol i skogsbygdene rundt. Brukseierne måtte til Danmark og Kongens København for å få rettigheter og løyve til å utvinne jern fra jernmalm. Den gangen blei jern blant annet nytta til krigsmateriell for datidas krigføring, men også til jern for produksjon av vindus-sprosser og ovner. Fattigfolk og folk flest hadde åpne gruer og peisfyring i stua, vedovner var for rikfolk og seinere for leilighetene til byfolk. Vedovner var lenge viktig med 800 ulike vedovnmodeller i katalogen. Lenge blei vedovner masseprodusert for eksport til Tyskland. En særskilt vakker treskåret og støpt plate til en vedovnmodell var faktisk også beskrevet som barokk-kunst i en engelsk kunstkatalog. Vedovnproduksjonen tok slutt for noen få år siden, men modellene finnes bevart. Produksjonen av gategods og kumlokk tok til på 1970-tallet, og er i dag hovedproduksjon.
Alle verkets ansatte er med i brannkorpset som hører til på brannstasjonen som også er nærmeste nabohus. Tidligere gikk fraktbåter helt inn til smeltehuset. På Slipen produserte de tidligere cellulose som lå på lager i Stoffbua for deretter å bli lossa over i lektere for frakt utover til Skien, ut Eidangerfjorden og eksportert til land i hele Europa. Registreringene foregikk på Skriverstua. Dagens Ulefos Jernværk er ikke lenger et jernverk som foredler jernmalm. Bedriften er nå et smelteverk for skrapjern av god kvalitet. Blant annet er bilfelger bra å blande med reint jern. En spektograf på labben analyserer og sikrer at jernet faktisk holder den høye kvaliteten.
Den gamle jernverksdrifta var en bråkete og voldsom arbeidsplass der de gamle masovnene kunne brenne opptil to år i slengen når de først var fyra opp. Varmen var voldsom med oppstående flammer, nesten som en vulkan. Hamrene var vanndrevne og slo voldsomt. Det var et leven som folk fant seg i og som de levde av. Øvre Verket var to husrekker der arbeiderne bodde. Masovnene lå øverst på fabrikkområdet. Det nærmeste huset var gjestgiveri med ferjeforbindelse – rett utenfor porten. Der spiste og drakk de på «Marta», kalt opp etter driveren. Dette var en slags sosialtjeneste der 1/10-del av inntektene gikk til enker og farløse som hørte til på Værket. Trillebårby’n, kalte de stedet her, oppkalt etter den praktiske handtrilla som var vanlig å bruke når folk skulle hente varer og gods.
Omvisninga i produksjonshallene med full drift fulgte produksjonslinja, fra skrapjernet i ulike kvaliteter, via smelting og støping til sliping og pussing av det ferdige produktet. Kravet til sikkerhet krevde registrering av alle navn, at alle i gruppa hang tett med, med bruk av sikkerhetsutstyr som hjelmer, briller og vester. Det spruter en del fra smelteovnene, og det fins to alarmer, en for ulykke og en for brann. Deltakerne fikk med seg fylling av dagens produkt med glødende jern, som måtte holde en temperatur mellom 1400 og 1600 grader, som så gradvis ble avkjølt ned til 600 grader før sliping og klargjøring. Formene var en historie for seg selv. De måtte lages ca 1 % videre enn sluttproduktet, for å gi rom for krymping. Jernproduktene ble støpt i former laga av en spesiell sandtype fra Jönkøping i Sverige, blanda med leire og sot.
Ei sjelden oppleving av et unikt industrimiljø i vårt distrikt − og nå etter hvert i hele landet.
BHH
Alle foto: Inger Haugen
