Et referat med «noko attåt»
Nærmere 70 blide medlemmer fra Seniorlæring i Midt-Telemark la 9. mai ut på «vikingferd» til Borre ved Horten og Tønsberg. Målene for ferden var henholdsvis Midgard vikingsenter og Vikingskipsverftet. Bakgrunnen for turen var februar-foredraget vi hadde om «Vikingveien», et fylkeskommunalt historieprosjekt. Denne «veien» – som ikke er noen egentlig vei – strekker seg fra Borre ved Horten via en rekke historiske steder i Vestfold og Telemark til Skinnarbu i Tinn. Vikingveien skal «sende publikum ut på en historisk reise fra kongens hall på Borre til reinsdyrjegerens jaktmarker på Hardangervidda».
Vår ferd denne tirsdagen gikk først til startpunktet for Vikingveien, nemlig gravhaugene i Borreparken, utstillingen i vikingsenteret og Gildehallen. Her var vi ventet, og tre guider tok oss med inn i historien. Gravhaugene i den vakre Borreparken ligger ned mot Oslofjorden, på innsiden av det som i vikingtiden var stranden som båter og skip ble trukket opp på. Vi fikk høre om skipsgraver og ryttergraver, om maktforholdene i området, danske konger og norske stormenn, om gravskikkene og det arkeologiske arbeidet. Utstillingen i vikingsenteret hadde utstilt funn gjort i vikinggraver, langs ferdselsårer og i åkerland: Sverd, gullsmykker, stigbøyler og annet.
Gildehallen er spektakulær, med sine store dimensjoner og utsmykninger i form av utskjæringer og farger. Desto mer imponerende blir den når vi får høre at dette er en kopi av den minste av tre slike praktbygg i området. Byggemåten har mye til felles med stavkirkene, ved at taket holdes oppe av «staver», eller stående stokker, forankret godt nede i grunnen. Selve taket har likhetstrekk med bunnen på et vikingskip snudd opp ned. Midt på langveggen inne i hallen er det benker og høysete for høvdingen, og i sentrum en stor grue med bål. Røyken stiger opp og ut gjennom åpninger i taket, akkurat som den må ha gjort for mer enn tusen år siden. En kopi av Osebergvognen er på plass i inngangspartiet. Man blir uvegerlig grepet av en viss andektighet når man stiger inn i hallen, og man føler historiens sus. I slike omgivelser har våre forfedre – vel å merke de av dem som tilhørte den desiderte overklassen – inntatt festmåltider, blotet, og vært vitne til religiøse ofringer av dyr. For Gildehallen var en hall kun for gilder – gjerne med mjød og hestekjøtt. Man bodde i langhus.
Flinke guider sørget for å gi oss et godt faglig utbytte av besøket, og området og attraksjonene ga mersmak. Hit går det an å reise senere, ikke minst når det årvisst er festivaler og andre arrangementer her med utgangspunkt vikingtid og -historie. Eller bare for å rusle under vakre løvtrær i parken. Trærne var det for øvrig ingen av i vikingtiden – da var det om å gjøre, fra sjøsiden, å vise frem makt og rikdom i form av gravhauger som viste bånd til storfolk i flere ledd, og vise svære gildehaller og langhus. Slik kunne man advare og skremme bort gjester med onde hensikter. For dem kunne det være noen av.
Fortsatt er det slik at «uten mat og drikke duger helten ikke», så vi inntok en utmerket lunsj før ferden gikk videre til neste mål: Vikingskipsverftet i Tønsberg. Her ble vi tatt imot av selveste høvedsmannen, altså skipperen om bord i vikingskipet «Saga Oseberg». Han er også leder for byggingen som nå pågår, nemlig det som skal bli en kopi av Gokstadskipet. Den er byggenummer tre så langt. Osebergkopien var det første som ble bygget, mens det mindre kjente Klåstadskipet (som nå er på ferd til vikingenes Miklagard [Istanbul]) var byggenummer to.
Ved verftet utføres byggingen av skipet på arkeologisk vis, noe som betyr at man gjør alt på gamlemåten, med teknikker og redskap som ble benyttet i vikingtiden. Her er det ikke en sag å skue – sager er redskap av langt nyere dato. Eikestokker av mektige dimensjoner blir kløvd til plank ved hjelp av slegge og kiler, og bordene blir formet til videre ved hjelp av forskjellige typer økser. Alt av nagler blir smidd på stedet – mer enn 4 000 bare til dette skipet. Bordene klinkes sammen til et skrog, og spantene blir montert etterpå. De blir surret til skroget med tæger av granrøtter. På Saga Oseberg er dette gjort med hvalbarder. Byggingen krever stor faglig dyktighet, og det går med mange årsverk. Man skjønner at dette ikke er farkoster for hvem som helst – her måtte det mye til, både av makt og rikdom, og som prestisjeobjekt var det knapt noe som kunne overgå et vikingskip.
Høvedsmann Steinar tok med de av deltakerne som ønsket det om bord i Saga Oseberg. Her fortalte han mer om skipet og den imponerende sjødyktigheten og anvendeligheten. Seilingsegenskapene hadde han selv fått teste i friskt vær på åpent hav. Vikingskipene er havgående skip, som kan oppnå mer enn 12 knop i god bør. De kan seiles eller bli rodd inn grunne elveløp, ettersom de bare stikker ca. 60 cm ned i sjøen (styreåren riktignok 120). De trenger ingen havn, men kan bli trukket opp på strendene. I tillegg er slike skip lette og sterke nok til å kunne bli trukket over land på eidene «i austerveg» mellom de store elvene i øst. Slik kunne vikingskip seile på elvene fra Østersjøen helt til både Det kaspiske hav og Svartehavet.
Seilet er en saga for seg. Der er på hele 90 kvadratmeter, og vevet av hardspunnet ull fra dekkhårene til spælsau, også kalt «utgangersau». Impregneringen med lanolin – altså ullfett – gjør stoffet vannavstøtende. Bak et så stort stykke tekstil av denne spesielle kvaliteten ligger det enormt med arbeid. Så var da også seilet, i vikingtiden, mer verdifullt enn selve skipet!
Før vi satte kurs for Nome og Midt-Telemark igjen rakk vi en kaffe på den koselige brygga i Tønsberg, som bare ligger et halvt steinkast fra verftet. Og etter en behagelig tur med våre stødige sjåfører fra Telemark bilruter kunne vi igjen sette føttene på hjemlig grunn, fulle av inntrykk etter en sosial, hyggelig og lærerik dag.