Foredrag ved Nils-Petter Karlsson i Gullbring 27. januar 2024. Referent: Per Richard Johansen.
Hele 127 personer møtte opp i Gullbring for å høre Nils-Petter Karlsson snakke «Om den norske velferdsstaten: Bakgrunn, kjenneteikn og utfordringar». Han åpnet med å vise til at det var Den internasjonale holocaustdagen, og at han altså skulle snakke om det nær diamentralt motsatte tema. Framveksten av velferdsstaten og hvilke utfordringer den står ovenfor i våre dager.
Karlsson (f. 1955) er utdannet sosionom med tilleggsfag innen jus og offentlig administrasjon, og med en internasjonal mastergrad i europeisk sosialpolitikk. Hans fascinasjon for velferdsstaten startet sommeren 1982 da han – en Bærumsgutt – tiltrådte som sosialsjef i Seljord. Han så hvordan velferdspolitiske avgjørelser hadde stor betydning for enkeltmennesker. Folketrygden, innført i 1967, ga en ro for eldre folk, en trygghet i livet; den gang var det omtrent mulig å leve av minstepensjonen.
Men spirene til en velferdsstat finner en langt tidligere. Karlsson tok startpunkt i Magnus Lagabøters landslov av 1274, som altså i fjor hadde 750-års jubileum. Landsloven var den første felles lov for hele Norge. Hevn skulle ikke lenger være gyldig grunn for strid mellom innbyggerne. Loven var den første som ga mulighet for nødrett, som å stjele mat når man var i ytterste nød. Legdordning ble innført i hele landet, en ordning der fattige ble sendt på omgang fra gård til gård, for et par ukers opphold hvert sted. Men bare om man var «verdig trengende».
Loven ble gjeldende i over 400 år, til den ble avløst av Christian Vs Norske lov i 1687. Den videre framveksten av velferdsytinger i Norge skjedde i siste halvdel av 1800-tallet, og ikke minst etter siste verdenskrig: Lov om sosial omsorg i 1964 og som nevnt folketrygden i 1967.
En kan skille mellom ulike typer av velferdsstater. Den konservative (Bismarck, kontinental-europeiske land), den liberale (Beveridge, anglosaksiske land), den sosialdemokratiske (nordiske land). Pluss den latinske, som i større grad er velferd uten stat. Den nordiske modellen er derimot preget av omfattende offentlig ansvar, universelle ytelser, skattefinansiering og omfordeling, inntektssikring, høy sysselsetting og vekt på likestilling. I Norge har trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og staten vært viktig for utbyggingen av velferdsordningene.
Finanskrisa i 2008 – som endte opp med å gi store underskudd på offentlige budsjetter – satte i de fleste land en stopper for videre utbygging av velferdsordningene, uansett modell. Ikke så i Norge. Med et sterkt voksende oljefond (Statens pensjonsfond utland) i bakhånd, har vi kunnet tillate ytterligere offentlig utgiftsvekst, og sikre høy sysselsetting og aktivitet i økonomien. Velferdsstaten slik vi har den i dag, har gitt høy grad av forutsigbarhet, trygghet og lavt spenningsnivå i samfunnet.
Men ser vi framover, er det utfordringer. Den demografiske utviklingen gir færre unge og særlig flere eldre, også hos oss om enn ikke i samme grad som i mange andre industriland. Spredtbygde områder rammes sterkest. Den gir utfordringer for finansiering av velferden, og utfordringer med å skaffe nok fagfolk. Samtidig er det mange, særlig unge som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det er høyt sykefravær og uførhet. Og økende ulikhet, både med hensyn til utdanning, inntekt og formue. Arv forsterker ulikhetene.
Karlsson var også opptatt av at tilliten til velferdssystemet kan svikte. Vi har fått synlig fattigdom i form av behov for mathjelp. Vi ser fremmedgjøring og minsket forståelse blant folk på grunn av kommunikasjon og språk i velferdssystemet. En samhandlingsreform som fører til at pasientene sendes frem og tilbake mellom statlige sykehus og kommunale pleietjenester. Og i NAV-systemet, skjermer som erstatter menneskelig kontakt. Effektivitet og målstyring som gir feil insentiver. «Vi må gjenreise tilliten til fagfolk.» Velferdsstaten skal gi trygghet, men fokus på svikt kan gi utrygghet, for hvor ille er det egentlig? Og hva gjør skatteflukten med tilliten vår?
Det er også utfordringer utenfra. Norge er en liten økonomi, tett integrert med omverdenen, og med en utsatt valuta. Vi er aktiv deltaker i mange internasjonale sammenhenger, med avgrenset selvråderett, men samtidig med begrenset innflytelse.
Konklusjonen var at velferdsstaten ikke er selvsagt. Den er et politisk forankret system som krever deltaking fra oss som borgere. Den krever vedlikehold og utvikling, der en holder fast på grunnlaget: Universelle ordninger, trepartssamarbeidet, en inntekt til å leve av, likestillingshensyn, menneskelig kontakt.
Men også: Norge er tross alt et av de aller beste landene i verden å leve i!