Referat fra foredrag 30.09.24. Referenter: Per Rikard Johansen
Kunstnerkolonien ved Sogevegen.
En trenger en idé, sa Ånund Versto i en kort avsluttende samtale med Halvor Langåsdalen, med henvisning til boka som lå til grunn for dagens foredrag, Streif langs Sogevegen. En bok han hadde skrevet sammen med Hans Kristian Borchgrevink Hansen. Underforstått – en idé som kan bære prosjektet. Og for den som kikker i boka, blir idéen åpenbar, en oppdagelsesreise langs Sogevegen og det man kan finne der, gjennom nærmere 200 sider.
En omvei i dag, etter at Mælefjelltunnelen ble åpnet. Målet med boka var å skape lyst hos leserne til å ta den omveien. En turguide. Og forfatterne hadde tatt turen før oss, reist rundt på kryss og tvers og samlet inntrykk. Lett gjennom bøker på Nasjonalbiblioteket. Samlet malerier og tegninger som spres utover i boka. Og som Versto kunne vise til i foredraget sitt.
Man trenger ikke lese boka sammenhengende, side for side. Den innbyr til en drøss med stoppmuligheter og dypdykk. Tiden Versto hadde til rådighet tilsa at temaet måtte begrenses, og valget falt naturlig på kunsthistorien knyttet til kunstnerkolonien på Nutheim i Flatdal i årene 1917–1957.
Det startet med Henrik Sørensen. Det var tradisjon for norske malere å reise til utlandet for opplæring og inspirasjon. Og da Sørensen første gang møtte den franske maleren Matisse, hadde han med en rosemalt bolle som han viste Matisse. – Hvorfor kommer du til meg, når du har slikt i hjemlandet ditt, hadde Matisse sagt. Under første verdenskrig ble det dessuten vanskeligere med studieopphold i utlandet. Og i 1917 reiste Sørensen for første gang til Nutheim.
– Fjellene velter seg rent usedelig om hverandre, og det er motiver over alt, skrev han til sin svenske malervenn Birger Simonsson, som senere kom oppover i lag med blant annet maleren Thorvald Erichsen. I en periode malte de gjerne tre bilder om dagen. De forlot hotellet om morgenen, var ute hele dagen og returnerte først om kvelden. Og ofte valgte de de like motiver; det var særlig 5-6 motiver som gikk igjen, og Versto viste fire eksempler. Samme motiv, men likevel klart ulike malerier.
Sørensen hadde en dominerende posisjon i det norske malermiljøet i mellomkrigstiden. Og i årene som fulgte, var det mange malere som slo følge til Telemark. I boka står det at kretsen av kunstnere rundt ham spøkefullt ble kalt camorraen, etter den napolitanske mafiaen. Boka lister opp nær 90 malere som gjennom perioden 1917-1957 tok del i kunstnerkolonien, og Versto viste en rekke eksempler på deres innsats. Motivene ble hentet både i Flatdal, Dyrlandsdalen, Svartdal, Ambjørndalen og Hjartdal.
Det var ikke bare malekunst som knyttet dem sammen. Mange i kretsen var også politisk engasjerte, med tilknytning til Sosialistisk kulturfront. Sørensen selv var ikke medlem, men denne typen engasjement mente Versto kunne kobles til en – la oss kalle det her – dualitet i kretsens malerprosjekt: En tendenskunst – etter navnet på en utstilling i 1934 – som gjerne framstilte arbeidere, streik, krig, opptøyer og fattigdom på den ene side. Og så, på den annen side norsk natur, i et relativt jevnbyrdig landskap av selveiende bønder, i fredelig harmoni, som kontrast til det første. Altså ikke et enten eller, men et både òg.
Med en slik omfattende krets, var det neppe tilfeldig at mange ble valgt til utsmykkingen av Oslo Rådhus, et av de største prestisjeprosjektene i norsk kunst gjennom tidene. Utlysingen skjedde i 1937, med endelig leveringsfrist i mai 1938. På det tidspunkt befant flere i kretsen seg på Nutheim og omegn, og stemningen antas å ha vært høy da telefonene etter hvert kom om innkjøp av utkast fra en rekke av de tilstedeværende; til sammen innkasserte de tilsvarende 400.000 i dagens kroneverdi den kvelden.
– Men om en ikke har en idé til å begynne med, fortsatte Versto i nevnte samtale, kan det hende at den kommer etter hvert. Og slik ble det også for tilhørerne. Ikke bare en fortelling knyttet til et geografisk punkt, Nutheim, men om en linje, felles for kunstnerne som gjennom årene samlet seg på Nutheim. En geografisk linje fra Nutheim til Oslo Rådhus. En tematisk linje gjennom valgene av ulike motiv. Sammen med en tidslinje som strakte seg over 70 år. Og en linje som Seniorlærings medlemmer kan utforske ytterligere gjennom foreningens bussutflukt 15. oktober, minnet Langåsdalen om til slutt.