Skuespillerekteparet Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig: «En time med Henrik Ibsen» sto på programmet denne gang.
«Peer, du lyver!» – Mor Aases startreplikk i «Peer Gynt», og beskrivelsen av bukkerittet på Besseggen ved Gjende – var starten på en flott forestilling, spilt med så stort engasjement at vi gjerne skulle hatt mer.
Sylvia hadde sin start med Ibsen på Nasjonalteateret på 1960-tallet, uten en egen replikk, mens Jan hadde sin første replikk i Ibsens debutstykke «Catilina».
De to gikk i 1971 sammen på teaterskolen, i perioden da kleskoden gikk i bruntoner. Mange av oss husker det!
Etter teaterskolen ble de fast engasjert på Nasjonalteateret. Men i 1975 fikk de tilbud fra regionteateret i Molde, Teateret Vårt, og slo til. På den tiden skulle teateret «ut til folket», ut i distriktene! I Molde hadde de noen fine og lærerike år. Deretter ble det NRK, Fjernsynsteateret, i Oslo i 3 år. Så gikk turen til Telemark teater, regionteateret i Skien, det som senere skulle bli Teater Ibsen.
Sylvia spilte fru Linde i «Et dukkehjem», i en nokså spesiell oppsetning. Skuespillerne ble hvitsminket som spøkelser i ansiktet. Gulvet på scenen var en oppblåst madrass, så alle beveget seg på en svevende måte når de gikk, inkludert møbler og utstyr. En nål i madrassen var løsningen. Plakaten til stykket var det mest omdiskuterte den gang i 1986.
I 1990 ble dramaet «Byggmester Solness» satt opp. Jan spilte Halvard, byggmesteren, og Sylvia spilte hans kone Aline. Vi fikk høre utdrag fra stykket, en samtale mellom ektefellene etter at Alines barndomshjem er brent ned, og et nytt bygg reist. Det kan aldri bli det hjemmet hun ønsket seg, det blir bare et «luftslott». Byggmesterens frustrasjoner og lengsel etter kjærlighet og ungdom vekkes av unge Hilde Wangel som er på besøk i huset.
Deretter fikk vi høre fra «Kongsemnerne». Vi fikk høre samtalen mellom Skule Jarl (Jan) og skalden (Sylvia), der temaet er konflikten mellom kong Håkon IV Håkonsson og hans svigerfar Hertug Skule om arvingen til tronen.
«Lille Eyolf», Ibsens 3dje siste stykke, handler om ekteparet Rita og Alfred Allmers og deres delvis lamme sønn Eyolf på 9 år. Sønnen ble skadd da han falt fra stellebordet mens ekteparet hadde en heftig elskovsstund. Skyldfølelsen over å ha forårsaket dette har ødelagt deres samliv. Hun føler seg avvist av mannen, og hun føler en voldsom sjalusi overfor sønnen og mannens halvsøster Asta, som han er sterkt knyttet til. Allmers vil ofre seg for sønnens utvikling og lykke. Her kommer Rottejomfruen inn i bildet, en gammel og mystisk kone. Hun spør om de har «noe som gnager» i huset, og tilbyr å lokke rottene ut i fjorden så de drukner. Eyolf blir fasinert av henne og følger med. Vi får høre en opprivende samtale mellom Rita og Alfred. Mens denne pågår, kommer meldingen om at Eyolf har druknet. Dramaet tiltar ytterligere.
I «Gjengangere» spilte Sylvia fru Alving.
«Kjærlighedens Komedie» ble skrevet i 1862 som en Nytaarsgave til Illustreret Nyhedsblads Abonnenter for 1863.
I 2009 spilte Salvesen og Wiig i «Vildanden», et familiedrama med dødelig utgang. Herfra ble Gina og Gregers’ samtale fremført av skuespillerparet. Her kommer det for en dag et Ekdahl ikke er far til Hedvig.
I 1871 skrev Ibsen:
Å leve er – krig med trolle
i hjertets og hjernens hvelv.
Å dikte, – det er å holde
dommedag over seg selv.
Verset sier noe om livet til Ibsen, og om diktninga hans, og om hva den hadde kostet.
I 2011 flytter Telemark Teater fra Festiviteten til Klosterøya. Noe skuespillerparet sterkt beklaget.
Totalt 4 år av livet har de regnet ut at de tilbrakt på scenen som ektepar i Ibsens verker.
Som en sterk avslutning fikk vi fremført Mor Aases død fra «Peer Gynt». Bildet er herfra.
Stor takk til skuespillerekteparet Salvesen/Wiik for en fantastisk opplevelse.
Referent: Herdis Tande Verpe