Referent: Borghild Hardang Hanto
Kirkeruinene
Drøyt 20 tur- og kulturlystne fant fram til de gamle kirkeruinene på det mest spektakulære høydepunktet ved flotte Holla gård på Ulefoss. Vel parkert rusla vi opp grasbakken til de restaurerte gamle kirkeruinene, runda ytre hjørne og ble nesten blåst av banen av det vide utsynet! Vi skua over det gamle industristedet Ulefoss, over vakre Norsjø med store deler av Midt-Telemark og over det mineralrike Fensfeltet.
Vi stod ganske fjetra midt inne i dette historiske suset i de gamle steinmurene ringa inn av eldgamle ruvende trekroner her oppe på Høyden. Vi var usedvanlig heldige med været midt i denne uværsperioden med styrtregn og flom. Sola varma fra knallblå himmel. Vi ble overvelda av det vakreste utsynet over Ulefoss, sjøen og landskapet.
Geir Haatveit fra Holla Historielag var vår lokale kjentmann og forteller på denne vakre septemberdagen. Han tok oss inn i det lyriske med et vers av lokale Harald Febakke fra Ulefoss Avis på 1950-tallet;
Fra Høyden jeg står og betrakter og stirrer omkring meg betatt,
jeg føler gudommelige krefter som skapelsens mester har hatt.
Og gjennom mitt indre det jager en bølge av glede så stor,
du Holla, så lys og så fager er min, med din skog og din jord.
– Vi vet alle i dag at vi står på vulkansk grunn, på Fensfeltet, fortalte Geir. – Dette landskapet var dekket av en høy vulkan en gang for millioner av år siden. Vi står nå i 800 år gamle kirkeruiner. Et omreisende murerlaug reiste denne såkalte kistemurbygde steinkirka, med byggestart 1175. Kirka var trulig den minste steinbygde kirka i vid omkrets, og innvidd til Jomfru Maria om lag 1217. Datoen, 28.oktober, er kjent, men i et ukjent år. Kirkeskipet er seinere forlenga, og nytt kor er oppført.
Geir fortsatte: – Ved reformasjonen blei det stopp med avlatshandel. Luther leverer sine 95 teser på kirkedøra i Wittenberg i 1517, og gikk inn for «bare ved trua aleine». I 1537 innføres reformasjonen i Danmark-Norge. Kirkens gods og gull overføres Kongen, den gang Christian III. Etter den store nordiske krigen i 1718 er Kongen blakk, og kirkene selges en gros og privat. Prosten Astrup i Bamble kjøper Holla-kirkene, Holla, Gåra og Romnes, pluss 20 kirker til! I 1735 eier Hermann Leopoldus Holden Jernværk på Ulefoss, han kjøper Holla-kirkene og 4 kirker til. I 1835 overtar Cappelen Holden Jernværk og med det også kirkene. I 1837 kommer de nye formannskapslovene, og Holla blir en kommune. Cappelen vil at Holla kommune skal overta kirkene, men kommunen sier nei. I 1860 er det storflom på Ulefoss,og bygdefolket redder Jernverket med stor innsats. Cappelen takker folket med å bygge nye Holla kirke, ferdig 1867.
For steinkirka starta forfallet. I 1878 rives blant annet treverket i taket og våpenhuset. Fra 1923 til 1925 restaureres steinmurene til dagens form, men Gerhard Fisher valgte feil mørtel. Murene forvitra i vinterkulde og vær og vind. Med kalkmørtel rekonstruerte Riksantikvarens steinmurprosjekt kirkeruinene på nytt til dagens kirkeruinmurer.
Under kirkegolvet i denne steinkirka var det graver som vi ser i andre middelalderkirker, spesielt er det at det er bevart et brev med ulike kostnader for graver under kirkegolvet. Disse spesielt gjeve gravplassene var forbeholdt prestefamilier og eiere. I den ene veggen finnes et spesielt gravminne. Ei stor støpt gravplate i jern fra 1683 forteller historien om presten Mikael Nielsson Thone og hans kone Dorethe som er gravlagt under denne dørstore gravplata. Denne historia forteller mye om presteskapets gifteskikker og om presteskapets og om barn og døtres livsvilkår. Denne 700 kilos gravplata i jernstøp forteller ei anna og tenkt historie som lyver, sa Geir. For gravplata stemmer ikke med det vi vet ellers. Historiske fakta viser ei helt anna historie for kona Dorethe enn den ektemann nummer to forutså for henne.
Geir mente at Dorethes eller Dortes historie gir et fascinerende tidsbilde fra 16-1700-tallet.
Presten Jens Hoff blei kapellan i Holla kirke i 1648 om lag 28 år gammel. Fra 1650 til 1664 fikk han og kona Karen Hoff 9 barn. Men Karen døde i 1667. Enkemann Jens Hoff (ca 45 år) blei gift med Dorte, dvs. Dorethe Christensdatter Heide, datter av presten i Bø, som da var 22 år gammel (f. ca 1645). Dorte blir stemor. Nygift prest og enkemann, Jens Hoff, dør ett år seinere. I 1668 sitter Dorthe som presteenke med 9 umyndige stebarn på Holla prestegård da den nye presten Michael Nielsøn Thorne kommer til Holla kirke. De 9 barna settes bort på gårder i Skien, Larvik og Kristiansand. Året etter, i 1669, gifter Michael seg med Dorte. Ni måneder etter kommer det første barnet. Etter tre år, i 1672, lages gravplata med akantusranker for presteparet Michael og Dorethe Thorne, mens begge er lys levende. De to får etter hvert seks barn, to gutter og fire jenter. Men i 1683 dør Michael og gravlegges under den alt ferdigstøpte gravplata. Dorte er nå 38 år, mor til seks barn og enke for andre gang. To år seinere, i 1685, blir presteenka Dorte gift for tredje gang, nå med prest Anders Gjerpen. De får tre barn. I 1715 blir Dorte enke for tredje gang, 60 år gammel. Dorte dør og gravlegges ved sida av sin tredje ektemann i 1719, ca 74 år gammel.
Fensfeltet
Vi så ut over Fensfeltet fra Holla kirkeruiner. Jordene mot Nordsjø skal nå undersøkes 100 meter ned i bakken, etter hvert skal en 1000 meter ned med gruvedrift. Alle lo av «gale» Waldemar Broyer da han kom til Ulefoss i 1918 og beskrev Das Fensgebit med de mange ulike steinene av kokt kalkstein. Han navnga steinene som fenitt, tuftitt, vipetoitt og flere med navn etter lokale steder. Da det kom en ny vulkan i Tanzania med kokt kalkstein som melteigitt og flere, blei det nye toner blant forskere og geologer. Det viste seg seinere at det for 580 millioner år siden virkelig lå en vulkan i det nåværende Fensfelt, – men at den da lå i Vest-Afrika. Forflytninger med jordskiveforskyvninger førte vulkanen nordover, til nåværende Fensfeltet. Vi husker Tor Espen Simonsens foredrag om Ren på Fen 26.8.24 for Midt-Telemark Seniorlæring i Gullbring.
Kanalmuseet
Etter matpausa fortsatte den kulturhistoriske rusleturen til Gamlebanken ved Ulefoss sluse der vi blei tatt imot av leder av Holla historielag, Gunleik Aspheim, og Birger Holte. Gunleik fortalte at huset blei bygd som landhandel i 1911, og at det på lønningsdager sto folk utenfor der, – klare med trillebårer. Kanalmuseet kom i stand til 100-årsjubileet for Telemarkskanalen i 1992, men museet har vært stengt i perioden etter pandemien. Driftige Holla historielag søkte Sparebankstiftelsen om penger til et prøveprosjekt for å få i gang et nyrenovert Kanalmuseum til sommersesongen 2024. Denne våren gikk dermed 14-15 mann på med stor dugnadsinnsats, og resultatet var 14-1500 besøkende denne sommersesongen.
Jernverket på Ulefoss er grunnlagt alt i 1657, fortalte Gunleik videre. Kanalmuseet rommer mye ærverdig arbeiderhistorie, og mye om en av de eldste virksomhetene i hele Nord-Europa, – og er en virksomhet som fortsatt er i drift. Den rike industrihistoria på Ulefoss med fossekraft til sagbruk, blåsebelg, hammerverk og til kraftproduksjon, de store skogene, jernmalmen fra Fensfeltet, Norsjø med transportåra gjennom Telemarkskanalen, vises på museet. Det originale Skienskontoret til Telemarkskanalen, fullt møblert med telefon og protokoll er plassert her. Vi fikk se og høre om spesialverktøy brukt under byggingen av Kanalen, alt smidd på Jernverket i anleggstida mellom 1887-92. Vi fikkhøre om slusene som måtte konstrueres og bygges gjennom vannmasser og djupe gjel, om demninger for vannet, over og under gjelet, om handboring og skyting, om malmfuru i bunnstokken som fortsatt står der mer enn hundre år etter. Alt arbeid var utført med handkraft, uten maskiner som nå. Anleggstidas “dumper” var den velkjente trillebora på Ulefoss, sa Gunleik med et stort smil. Og lønna på 2 kroner var ei god daglønn for 12-14 timers arbeid, 6 dager i uka. Søndag var nok kjærkommen helgefri for sliterne med beinhardt kroppsarbeid, den gangen. Smeden var den viktigste handverkeren når all redskap måtte smis og lages fortløpende og etter som de sleit ut eller ødela redskapen. Smeden smidde, en guttunge dro ofte belgen i smia. Utstillinga huser også den originale modellen av en sluseport, bygd til verdensutstillingen i Paris i 1900. Ingeniørkunsten i Vrangfoss er stadig helt unik. Dette sluseanlegget krevde tysk ekspertise på både gruvedrift og kanaler, og det krevde samarbeid med blant andre Arendalsgruvene, Nes jernverk og Hørteverkene. Vi fikk se modell av Vrangfoss med 6 slusekammer, med Slusemesterboligen og kong Oscar II sin signatur og våpenskjold. Her var også en modell av nåledammen med nålehus og av Kjeldal sluse med ett slusekammer og tre meters løftehøyde. Vi fikk dessuten informasjon om ovner med vakre støpte plater med rik utsmykning og kunstnerisk dekor. Gravkors, smijernskunst og bryggerpanner i fin miks. Vi fikk se eksempler på gategods og velkjente kumlokk produsert på Ulefoss jernverk som i dag er et smelteverk for jernmalm. Ulefoss er stadig prega av den tradisjonsrike industrien og av Kanalen og det vakre landskapet rundt Nordsjø. De slottslignende byggverka på begge sider av vassdraget ved Ulefoss sluse gir et svev av historisk velstand og høy aktivitet.
