Mandag 25. september hadde Seniorlæring i Midt-Telemark besøk av Dag O. Skjold, førsteamanuensis ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved USN. Skjold er historiker med hovedfag fra UiO og doktorgrad fra NTNU. Foredraget kastet lys over kraftsektorens historie; med vekt på oppbygging, eierskap og funksjon, i tillegg til dagens kraftmarked og utfordringer framover.
Dag O. Skjold innledet med å si at i det store og hele er lite kunnskap og interesse for kraftsektoren, med unntak av når strømprisen øker. Stor mangel på kunnskap kombinert med sterke meninger kan bidra til feilinformasjon. Dette gjelder også i debatter.
Vannkraft danner utgangspunkt og utgjør i dag hele 95% av Norges strømforsyning. Vi har mest i Europa og ligger som nummer syv i hele verden, og er svært avhengig av denne kraftkilden. Historisk var Norge svært tidlig ute. Vemork kraftstasjon var verdens største da anlegget sto ferdig i 1911. Eierskap til denne verdifulle ressursen ble fort en viktig sak. I Norge var vannfallene i privat eie, i motsetning til andre land der vannveiene bl.a. var viktige ferdselsårer og staten hadde regulert vannrettighetene.
Rundt 1900 var det eksempler på at utenlandske firma kjøpte opp eiendom og bygde kraftverk. Så skjedde det en helomvending med innføring av konsesjonslovene fra 1906 til 1917. Hovedinnholdet i lovgivningen er den såkalte hjemfallsretten. Det er en rettighet myndighetene har til å overta anlegg uten vederlag når konsesjonsperioden utløper. Altså vil all kraft før eller siden tilbakeføres til offentlig eie. Kommunene fikk en sentral plass. De ble unntatt hjemfallsplikt, fikk rett til, under visse omstendigheter, å ekspropriere private vannfall, fikk mulighet til å påvirke rammevilkårene for lokale utbygginger og fikk en betydelig del av skatter og avgifter fra regulering og produksjon.
Konsesjonslovgivningen sier mye om Norge tidlig på 1900-tallet. Vi var en ung nasjon, men likevel et velutviklet og rikt land i europeisk målestokk. Vi hadde et politisk system som satte brede samfunnsinteresser først, og som forvaltet ressursene på en framsynt måte. En viktig drivkraft i denne utviklingen var Gunnar Knudsen, Venstrepolitiker og statsminister. Norge var verdens mest elektrifiserte land allerede ved inngangen til 1920-tallet!
Hovedprinsippet i Norges strømforsyning holdt seg helt til 1990-årene. Produsentene hadde monopol på strømforsyningen innenfor sine respektive områder, men de hadde også plikt til å sørge for at det var kraft nok til eget område, alltid og til enhver tid. Prisene ble politisk bestemt av kommunestyret og som regel fastsatt for et år av gangen. Det økonomiske prinsippet var kostnadsdekning. Strømforbruket varierer over året, men det var forbrukstoppene som bestemte produksjonskapasiteten. I tillegg spilte været inn. Konsekvensen ble stort overskudd, og vannet måtte slippes «ubrukt» ut i havet. Dette var å sløse med kraften, og salg til utlandet ble resultatet; til Sverige i 1963 og gjennom kabler over Skagerrak til Danmark på 70-tallet.
I juni 1990 gikk stortingsflertallet inn for å oppløse monopolsystemet. Kraftselskapene skulle konkurrere om kundene, kraftomsetning skulle skje på markedsbaserte vilkår og kraftselskapenes mål var å tjene penger. Energiloven av 1990 snudde opp-ned på hele kraftforsyningen, men for forbrukerne var den faktisk lenge en fordel. Mye nedbør gir lav strømpris, og i perioden 1992 til 2020 har prisen vært lav.
Hvorfor strømprisene i 2021 og 2022 er så høye, er komplisert å svare på. Noen åpenbare faktorer er lite nedbør i 2021, Ukraina-krigen og gass- og strømpriser som steg til himmels. Norge blir påvirket gjennom import via kabelforbindelsene.
Mange spør seg hvorfor vi ikke bare kutter ut kablene? Norges forpliktelser, både de juridiske og moralske, gjør det vanskelig for en del politikere å bare tenke «Norway first». Dessuten er det norske kraftsystemet uforutsigbart fordi vi er avhengig av vannkraft. Det er åpenbart at kablene til utlandet også gir oss en sikkerhet. Vi får eksportert i gode tider, og importert i dårlige tider.
Men hvorfor bygger vi ikke bare ut mer kraft slik at vi kan bli selvforsynt? Lokal motstand og varig vern gjør at tiden for nye store vannkraftutbygginger i Norge er over. Også for kjernekraft og vindkraft er det stor lokal motstand når det kommer til lokalisering.
Mange peker på at myndighetene i Norge må gjøre «noe». I motsetning til mange andre land står lokaldemokratiet veldig sterkt, og det lokale nivået har stor makt. I Norge er det ingen sterk tradisjon for å overstyre lokal folkevilje.
Vi står overfor et stort dilemma, som også vi som borgere må ta et ansvar for. Våre rikspolitikere har et klart ansvar for å sikre energiforsyningen, men det er sterke motkrefter mot stort sett alle mulige energiløsninger.