Medisinsk bistandsarbeid i Gaza – Mads Gilbert

Referat fra møtet 25.02.2019

Midt-Telemark seniorlæring hadde gleden av å ønske velkommen til foredrag med Mads Gilbert i Storsalen på Gullbring. Nesten 200 personer kom for å høre Gilbert. Til daglig arbeider han som klinikkoverlege ved akuttmedisinsk avdeling ved universitetet i Tromsø (som for øvrig er vennskapsby til Gaza by). Gilbert er kjent fra dokumentarserien 113 på NRK – og ikke minst fra sitt mangeårige solidaritetsarbeid blant palestinere på Gazastripen, denne smale, drøyt 40 km lange landstripa som ligger inneklemt mellom Middelhavet, Egypt og Israel.

Og det var nettopp situasjonen på Gazastripa som var tema for foredraget hans denne mandags formiddagen.

Gilbert er en glitrende foredragsholder, og forsamlinga fikk et engasjert – og ikke minst interessant – foredrag. I formidlinga brukte Gilbert bilder og små filmsnutter, men først og fremst det levende ordet. Han veksla mellom generell informasjon og fortellinger om enkeltskjebner – som f.eks. den om lille Samar som var blitt skutt av israelske soldater, og ble lam fra livet og ned. Hun og familien hennes var blitt beordra ut av huset sitt av soldatene.

Faren hennes gikk ut først, med et hvitt flagg i hånda. En av soldatene åpna ild mot barna, og to av Samars søsken overlevde ikke de israelske kulene. I dag lever Samar i Belgia sammen med foreldra sine, men er lenka til en rullestol for resten av livet.

Fra 2006 til 2014 har det vært 4 store israelske angrep på Gaza, fortalte Gilbert. I disse angrepene har 2 251 palestinere blitt drept – hvorav 551 barn. Hele 1 100 palestinere har blitt såra. Gilbert mente at Gaza har vært utsatt for hva han kalte «en middelaldersk israelsk blokade» i 12 år. 2 millioner palestinerne er fanga på et lite område, ute av stand og mulighet til å flykte noe som helst sted. Dette gir seg også dramatiske utslag i levekår: I Israel er forventa levealder 82,5 år, i Gaza er den 74,2 år. Sammenligna med Israel er også barnedødelighet i løpet av første leveår langt høyere i Gaza. I Israel ligger barnedødeligheten på 3,4 i gjennomsnitt per år, mot 16,6 i Gaza. Antall kvinner som dør i barsel er 3,4 i gjennomsnitt i Israel, mot 45 i Gaza.

Palestinerne i Gaza har ingen luftvernsirener, ingen tilfluktsrom, absolutt ingen steder å rømme når de israelske bombene faller. Sterke filmklipp viste hvordan bomber på kort tid ødelegger store boligblokker og fører til død, frykt og fortvilelse blant palestinerne – ikke minst blant barna. Derfor mener Gilbert at Israel er et av verdens mest brutale okkupasjonsregimer. Han har reist og jobbet i flere andre okkuperte land, men han har aldri opplevd slik systematisk og umenneskelig undertrykking som i Gaza.

Mads Gilbert har i flere perioder med krig og konflikt jobba på palestinske sykehus. Han skildra situasjonen når døde og sårede kommer til sykehuset etter et bombeangrep, hvordan helsepersonell i løpet av kort tid er nødt til å ta en avgjørelse om hvem de har mulighet til å gi medisinsk hjelp, og hvem som bare må legges til side for å dø. Gilbert presiserte at han ser på seg selv som en teamarbeider. Han jobber skulder ved skulder sammen med det palestinske helsepersonellet, og er ikke en vestlig hjelpearbeider som ønsker å profilere egen person eller organisasjon. Han omtalte palestinske ambulansesjåfører, sykepleiere, legestudenter og leger i rosende ordelag. «Dette er mennesker som gir alt for folket og landet sitt», sa Gilbert.

Gazastripen har en ung befolkning. Gjennomsnittsalderen er 17,6 år. Barna på Gazastripen har, som alle andre barn, sine drømmer – men Gilbert har ikke opplevd å høre om hevntanker. Barna drømmer om å bli lærere, sykepleiere eller leger. De er åpne, fulle av håp om et liv i fred og frihet – men erfarer at veien til fred og frihet er lang og smertefull.

Mads Gilbert hjelper til med å utdanne palestinsk ungdom som vil bli sykepleiere og leger. En av studentene sa: «Vi kan kanskje ikke stoppe okkupasjonen, men vi kan stoppe blødningen».

Palestinerne driver jordbruk – i den grad det er mulig i et land der vannforsyningen er veldig dårlig, blant annet på grunn av at gatenett og rørledninger er bombet. Pågangsmotet er utrolig. Ei palestinsk kvinne uttalte: «Vi planter. De bulldoserer åkrene. Vi planter på nytt.»

«Vi må kalibrere språket vårt», sa Gilbert. «Det som skjer mellom palestinere og israelere er ikke en vanskelig konflikt. Det er en vanskelig okkupasjon». Han gjenga også israelske offiserer, som hadde uttalt at «90 % av våre våpen treffer planlagte mål». Det må bety at når israelske bomber og raketter treffer sykehus, ambulanser, skoler og boligblokker og dreper sivile, kvinner og barn, så skjer dette med fullt overlegg, mener Gilbert.

Gilbert gjorde det klart at han ikke støtter militante palestinske grupper som f.eks. Hamas eller Fatah. «Jeg støtter ingen palestinske partier eller fraksjoner» skriver han i den nyeste boka si «Natt i Gaza» (Kagge forlag). «For meg er Gaza drømmer om frihet, men dufter av død», sa Gilbert. «Jeg støtter sivilbefolkningen. Det er like ille å drepe et israelsk barn eller en israelsk sivilist som det er å drepe et palestinsk barn eller en sivil palestiner»

«Den store marsjen hjem» er en palestinsk protestmarsj, der ubevæpnede palestinere marsjerer frem mot grensegjerdet som israelerne har satt opp på grensa mot Gaza. Noen av demonstrantene går lenger enn de andre, og tenner på bildekk og kaster stein mot de mange hundre israelske soldatene ved grensa. De risikerer mye. Israelske skarpskyttere svarer med skarpe skudd. Gilbert mente at det er åpenbart at soldatene skyter etter underekstremitetene – hofter, knær og ankler – for å spre frykt blant demonstrantene. Han begrunna påstanden med å vise skadestatistikk fra sykehus som har behandla palestinere med skuddskader.

Til slutt stilte Gilbert spørsmålet om hva vi i trygge Norge kan gjøre. Han mente bl.a. at vi kan:

  • Skaffe oss mer kunnskap. Ikke minst må vi kritisk vurdere informasjonen vi får om situasjonen i Gaza og på Vestbredden.
  • Delta i organisert arbeid for palestinernes sak.
  • Reise til Palestina, og skaffe oss direkte kunnskap om situasjonen.

«Vi må ikke glemme at det finnes en verden utenfor Bø», avslutta Mads Gilbert. «Og vi må heller ikke glemme Nelson Mandelas ord»:

«Our freedom is not complete without the freedom of the Palestinians».

Referent: Sigmunn Ytterbøe